Caitness Duncansby

Uddrag af min rejsebeskrivelse, hvor jeg rejste fra Durness med busruter og postbusser. Først sydover via Kinlochbevie, dernæst nordover forbi Loch Eriboll, østover langs nordkysten af Skotland, forbi Bettyhill, Tongue, Coldbackie, Thurso til John O´Groats og Duncansbyområdet i Skotlands nordøstligste hjørne.

Fotos, oplevelser og beskrivelser af og med dyr, fugle og naturscenerier er samlet i en side med titlen: Skotland, dyr, fugle. Her kan du se fantastiske fotos af de dyr og fugle jeg mødte på hele turen gennem Skotland, ligesom der er sjove og spændende beretninger om disse oplevelser.

Der er mange flere billeder fra opholdet i den underliggende side til denne side, hvor man i dette fotoalbum, kan klikke på det valgte foto og forstørre det og læse den tilhørende tekstbeskrivelse.

Flere foto´s er ikke mine egne, men hentet på "nettet", da mit kamera ikke altid tog brugbare foto´s pga. det ofte var meget dårligt vejr til fotografering.

Links til hjemmesider med interessant stof, billeder og oplysninger:

http://www.caithness.org/atoz/sutherland/ 

http://www.undiscoveredscotland.co.uk/durness/locheriboll/index.html 

http://www.scotland-info.co.uk/caithnes.htm 

http://www.rampantscotland.com/visit/bldev_visit_skye.htm 

http://www.scotland-info.co.uk/caithnes.htm 

http://www.scotland-inverness.co.uk/caithnes.htm 

Uddrag af min rejsebeskrivelse:

Fredag den 5 juli.

E fter min gode morgenmad og pakning af mit grej, sagde jeg farvel til Mrs.  Mackay og Martin kørte mig ned til købmanden, hvor der ville afgå en lille minibus ved godt 9:30 tiden. 

Da de n kom, viste det sig, at den først kørte til Kinlochbervie, som ligger ca. 30 kilometer sydvest for Durness. Turen til denne by, var særdeles smuk, da vi drejede ud af den smalle vej det sidste stykke langs fjorden Loch Inchard ud til Kinlocbervie. 

Byen har en stor fiskeindustrihavn, med enorme lagerhaller. Der er ligeledes en stor international teknisk highschool. Så selv om det egentlig er en lille by, har den mange gode arbejdspladser. Flot tur derned og tilbage til Durness.
   
Derefter gik busturen videre mod Tongue. Her skulle vi være fremme inden kl. 11:35, hvor postbussen mod Thurso ville afgå. Turen i dette landskab blev ligeledes meget smuk, bl.a. langs fjorden Loch Eriboll (hvor de 3 granater var slået ned nogle dage forinden).
 
Med i bussen sad der en anden ældre fyr, som var lidt mystisk, antagelig bøsse, klædt i pænt jakkesæt og fin frakke men rejsende på ferie heroppe i dette barske landskab. Det syntes jeg var underligt og han snakkede løst og virkede lidt klæbrig, indtil han lige pludselig ikke ville svare eller tale mere. Jeg havde nok på en eller anden måde fornærmet ham eller han har fundet ud af at jeg ikke var bøsse. Mærkelig var han nu. 

Vi nærmede os Tongue, hvor man skal køre over en lang dæmning tværs over bugten Kyle Of Tongue. Her var ufatteligt smukt i det gode vejr med solskin (for tredje dag i træk!!). Ude til højre og mod syd sås bjergene Ben Hope og Ben Loyal i det fjerne. Tongue har desuden en berømt borg, Caisteal Bharraich liggende oppe på en klippetop vest for byen. På engelsk: (Varrich Castle). Ventede på cafe, spiste kage, drak te.
   
Endelig blev det tid for turen med postbussen til Thurso som kører via Bettyhill og  Melvich. Det blev en lang tur på over 2 timer i den lille postbus, der skrumplede og stoppe et utal af steder, hvor der er en postkasse eller posthus. Jeg fik set mange små flækker og kønne landskaber. Men turen var lang og samtidig kørte vi nu over i en anden type landskab. 

Efter Tongue er landskabet meget mere fladt og kun lave klipper som på Bornholm og i Sydsverige kan ses. Her går landskabet også over i landbrugsarealer, som minder meget om områder i Jylland og for den sags skyld også Fyn. Visse områder så velholdte og rimeligt velfunderede ud økonomisk, men jo længere øst på vi kom jo mere trøstesløs så bebyggelserne ud. Jeg blev godt søvnig til sidst og var glad da jeg kunne stige af i Thurso, hvor jeg havde ca. 1½ times ventetid inden en anden busforbindelse kørte mig til John O´Groats. 

Det jeg så af Thurso så hyggelig ud, selvom byen bar noget præg af forfald og slidtage. Jeg gik en tur rundt i byen og ud langs havnefronten og stranden mod nord. På et ”Fish & Chips”, fik jeg med stort besvær en ubestemmelig burger, der smagte ad helvede til. En formildende omstændighed, var at jeg satte mig i Sir John´s Square og spiste ”måltidet”. 
Thurso er den største by på nordkysten og har en bilfærgeforbindelse til Stromness på Orkneyøerne. Jeg ville nu ikke bruge den forbindelse men bruge den lille passagerfærge i John O´Groats, også fordi jeg ville se de fantastiske klipper ved Duncansby Head, som er Skotlands nordøstligste punkt.
Turistkontoret i Thurso hjalp mig med at finde frem til hvor bussen, Harrolds coaches til John O´Groats holdt. Jeg kom godt med bussen og så fulgte endnu en times buskørsel mod John O´Groats. 

Landskabet her mod øst bar især præg af at være meget fattigt. De små landbrug så ofte faldefærdige ud og jorden var ofte misligeholdt eller lagt ud som græs. Men det var jo noget af et andet Skotland jeg fik set her. Ude mod nord sås havet og i det fjerne kunne jeg tydeligt se Orkneyøerne. Vejret var jo stadig solrigt og fint. Bussens chauffør kendte godt det B&B jeg skulle bo hos, for han var nabo dertil, så han kørte mig lige til døren, selv om ruten ikke skulle køres den vej!! Det må jeg sige, det var service. Jeg takkede ham og steg af og gik ind til mit B&B Swona View og Mrs. J. Sinclair. 
   
Mrs. Sinclair var en lille vissen og religiøs kone, der var noget stramtandet. Jeg kunne straks mærke, at jeg var kommet til en anden knap så venlig egn. Hun havde regler for alt. Præcis klokkeslæt for morgenmad, hvornår man skulle tage bad m.m. Men huset og værelset var så rene og nysselige, så det gjorde ondt.

Sidst på eftermiddagen gik jeg en tur ned til havnen, solen skinnede stadig og på markerne fløj der mange regnspover rundt og pev deres vemodige fløjt. I imellem fes der også en del strandskader og viber rundt. Det er jo nu de har store unger. 

Navnet John O´Groats stammer fra en hollandsk mand, John de Groot, som i femtenhundredetallet drev færgen til Orkney, sammen med sine 2 brødre. Billetten kostede dengang 4d og blev kaldt Groat. Derfor fik byen navnet John O´Groats. Byen bærer dog præg af stagnation og forfald. Der er mange butikker for turister med et væld af tingel tangel og skidt og kanel. The Craft Village, et nyopført kunsthåndværkscenter, så ikke ud til at gå godt. Da jeg var der var der ingen kunder, og flere butikker stod tomme. De butikker der var, havde kunsthåndværk til skyhøje priser, selvom nogle også havde udsalg.
 
Nede ved selve havnefronten lå der en stor kiosk, med et enormt udvalg af de mest utrolige turistsouvenirs jeg nogensinde har set. Der var noget til næsten ingen penge, men også dyre og fine ting. Sølvsmykker osv. The Last House, er et lille hus, som skulle være det sidste hus i Skotland på de kanter. Her er indrettet et lille museum med svingende kvalitet i sine udstillede ting. På pladsen over havnen lå en forretning med originale kvalitetsstrikvarer, men også meget almindeligt juks til nedsat pris. I butikken var der en afdeling med en restaurant og her fik jeg en kop kaffe og en kage. 

Det 6-kantede hus, som er byens vartegn, er i forfald og tomt. Her har tidligere været hotel og restaurant. Da jeg var der, var der kun en snusket bodega tilbage. Jeg gik tilbage mod området hvor mit B&B lå. I et vejkryds lå der 2 restauranter, og jeg valgte, at gå ind på den ene, hvor der også var et B&B. Her var de nu venlige, men måltidet var noget sølle.
 
Medens jeg spiste, drønede det rundt med rockere på store motorcykler. Der var åbenbart træf på en ejendom skråt over for mit B&B!! Rigtig hyggeligt!! Da jeg gik hjem ud på aftenen, måtte jeg gå forbi de mange rockere og motorcykler. På en boldplads havde de deres telte og festen var så småt gået i gang. Der var flere hundrede mennesker og der blev allerede spillet høj musik. Nej, John O´Groats er ikke sted, man behøver at besøge. Her kan man roligt komme for at se klipperne ved Duncansby og så ellers køre igen, eller kommer hertil, for at tage færgen til Orkney, som jeg gør i morgen aften kl. 18:00.

Tilbage på mit B&B, lavede jeg lidt te og skrev dagbog. I morgen skal jeg se Duncansby Head og de imponerende klipper, der er her. Min bagage har jeg fået lov til at lade stå indtil om eftermiddagen, selv om jeg jo faktisk skal forlade mit B&B om formiddagen. 
Om eftermiddagen i morgen skal så gå ned til færgen og tage med over til Orkneyøerne. Det bliver spændende. Jeg har altid drømt om at tage til Orkneyøerne, helt fra da jeg var ung og i morgen oprinder så dagen hvor drømmen går i opfyldelse. Jeg er meget spændt på om alt det spændende og gode jeg ved om øerne også kommer til at passe med de oplevelser jeg håber at få  i den uge jeg vil rejse rundt på øerne. 

Men i morgen formiddag vil jeg først gå ned og se om klippekysten ved Duncansby Head og de stejle og forrevne klipper og de meget flotte ”stacks”, som er resterne af den tidligere kyst, men hvor nogle af klipperne ikke er opslugt af havet og som nu står som enorme klippebastioner ude i det ofte frådende hav, et stykke fra selve kystlinien. Her er også en imponerende søfuglekoloni og ofte ses der mange sæler på de lave og flade klippehylder ude i havet langs kysten, der ved ebbe bliver tørlagt af havet. Her møver sælerne sig op og ligger og slikker solskin og mobber hinanden og ”hauler”, dvs. de galper og brøler ad hinanden. 

Næste afsnit:

I dette fotoalbum har jeg samlet en række fotos og uddrag af rejsebeskrivelsen fra turen, hvor jeg efter opholdet i Durnessområdet kommer med busruten og postbusruten østpå. Målet er Tongue, Thurso og John O´Groats. Her skal jeg bo hos Mrs. J. Sinclair´s B&B.  

Ved at klikke på fotoet kan du se et større format, og samtidigt læse den tilhørende tekst.

Flere foto´s er ikke mine egne, men hentet på "nettet", da mit kamera ikke altid tog brugbare foto´s pga. det ofte var meget dårligt vejr til fotografering.

Efter nedenstående oversigt og links er der et afsnit af min rejseberetning fra den del af turen hvor jeg rejste østover fra Durness og om opholdet i John O´Groats/Duncansbyområdet.

Fotos, oplevelser og beskrivelser af og med dyr, fugle og naturscenerier er samlet i en side med titlen: Skotland, dyr, fugle. Her kan du se fantastiske fotos af de dyr og fugle jeg mødte på hele turen gennem Skotland, ligesom der er sjove og spændende beretninger om disse oplevelser.

Link til Caitness/Sutherland hjemmesider med oplysninger/links/fotos m.m.  om den del af Skotland:

http://www.caithness.org/links/caithnesssites.htm 

http://www.caithness.org/phototest/ 

http://www.caithness.org/atoz/sutherland/  

Link til vandringsoplysninger/links/fotos m.m. i Caitness:

http://www.caithness.org/geography/walksincaithness/

Link til side med overnatningsmuligheder på B&B i Caitness:

http://www.caithness-business.co.uk/category.php?cat=133

Link til side med overnatningsmuligheder på vandrehjem, (youth hostels og bunkhouses):

http://www.caithness-business.co.uk/category.php?cat=142

Link til en side med fotos og historisk materiale omkring krigsskibet NENE fra den Canadiske Flåde, som bl.a. deltog i opbringningen og eskorteringen af de 15 tyske ubådes forlægning til Loch Eriboll efter den tyske kapitulation i maj 1945:


http://www.ptbo.igs.net/~djdelong/nene_album/nene_album.html

http://www.uboat.net/allies/warships/ship/116.html

Se og læs evt. også om NENE´s redning af 83 overlevende besætningsmedlemmer fra frigatten HMS Tweed:

http://www.uboat.net/allies/merchants/ships/3162.html

I oplysningerne på disse websider, kan man bl.a. klikke på oplysninger om den u-båd som sænkede HMS Tweed og ubådskaptajnen og hans besætnings skæbne i "Slaget omAtlanten" m.m.

Link til side med historiske fakta om en række tyske ubåde og deres historie, herunder u-både, som har tilknytning til hændelserne  i maj 1945 i Loch Eriboll.:

http://www.hanfom.eu/normal/bilder/uboote/U251-U300.pdf

Link til opslagsværket Wikipedia, med historiske oplysninger om Atlanterhavskrigen 1939 til 1945:

http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_the_Atlantic_%281939-1945%29

Link til side med oplysninger om 2. verdenskrigs luftbaser m.m. i Caitnessområdet:

http://www.caithness.org/caithnessfieldclub/bulletins/2002/ww2_defences_in_caithness.htm

Loch Eriboll, Skotland.
Information om slagskibet Hood og steder, som knytter sig til dette emne, her omkring Loch Eriboll i det northvestlige Skotland.

 The Hood Stones
De hvide udlagte sten, som danner ordet The Hood.

For 65 plus years, the name "HOOD" has stood silent watch over Loch Eriboll from a hillside near Durness, Scotland. The name, made up of large stones, was set-in place by crew members of Hood back in 1935, when the Loch was a popular Royal Navy anchorage. The men from Hood were not alone in setting their mark upon the hill - men from other vessels such as Valiant , Whirlwind and submarine H43 , also made sure their ships were represented.

The stones sat for many years, until 1993, when children from the nearby Durness Primary School undertook the first of several efforts to restore and maintain them. The children went to the site, cleared much of the undergrowth from around the stones, then painted them bright white. This was followed by another trip in 1995 (when the area and the site were visited by HRH Prince Charles) and yet another in 1999. The paint and materials were generously provided by the Royal Navy and local citizens. Because of these efforts, a close relationship has been formed between the school and the H.M.S. Hood Association. In return for their hard work on the stones, H.M.S. Hood Association President Ted Briggs has presented the school with a framed print of Hood signed by him.

Local community groups have been trying to get the hillside recongised as a protected historical site for some years now. Unfortunately, despite repeated attempts, the citizens have been unable to raised the interest and funding necessary despite appeals to the MOD, the Commonwealth Wargraves Commission and even the Queen.

Photos of the Hood Stones & Children

The children set off to paint the stones
Above- The children set off to paint the stones (1999)

The children sitting around the Hood stones
Above- The children sitting around the "H" (1999)

Eriboll Church


The "Hood Stones" are not the only memorial/monument to the ship in the Durness area. A memorial plaque to H.M.S. Hood was unveiled in Eriboll Church in 1997. Together with the stones on the nearby hillside, it stands as a testament to the crew and ship that were the symbol of Britain's supremacy as a sea power. Click on the image to the right to view an enlarged version.

For more information on Durness and Loch Eriboll, please visit their official website .

Operation Freshman:

Link til side med beskrivelsen af operation Freshman under 2. Verdenskrig, som gik ud på, at man fra Skitten Luftbase sendte et hold commandosoldater til Norge for at sprænge det tyske anlæg til opfindelsen og produktionen af tungt vand til tyskernes forsøg på at skabe en atombombe.: 


Historien her på norsk:
          

”OPERASJON FRESHMAN” OG EIGERSUNDSDISTRIKTET:

Den mest dramatiske hendelsen som fant sted i vårt lokalsamfunn under 2. verdenskrig, skjedde den 19. og 20. november 1942. Hendelsen hadde tilknytning til flere steder, både i Dalane og i Rogaland for øvrig. Dessuten hadde den følger på det medmenneskelige plan for mange mennesker langt utenfor Norges grenser. Videre hadde det som da skjedde direkte tilknytning til atombomben, Hitlers førerbefaling av 18. oktober 1942 og norsk motstandsbevegelse. Etter krigen har det ofte vært fokusert på hendelsen både ved minnesamlinger, avduking av minnesmerker, i skribentvirksomhet og i foredrag. La oss nå studere nærmere det som skjedde:

Operasjon ”Freshman”
I februar 1943 ble tungtvannsanlegget på Vemork satt ut av funksjon av norske sabotører. Denne sabotasjehandlingen er godt kjent i Norge og langt utover landets grenser. Men i tillegg til denne vellykkede sabotasjen, hadde en annen blitt forsøkt utført tidligere på det samme anlegg, men da med et katastrofalt resultat. Dette sabotasjeforsøket er kjent under navnet ”Operasjon Freshman”.

Bakgrunn og planlegging
Ved begynnelsen av 1942 hadde britisk etterretning mottatt rapporter, som tydet på at tyskerne hadde tredoblet produksjonen av tungtvann. Tungtvann var en viktig bestanddel i produksjonen av atombomben, og tyskernes hovedsted for framstilling av denne bestanddelen var Norsk Hydros anlegg på Vemork. Det ble nå svært viktig for Storbritannia å ødelegge denne produksjonskapasiteten, og tre metoder ble vurdert for å oppnå denne målsettingen:

1. Bombing fra fly
2. Sabotasje utført av norske motstandsfolk
3. Angrep av luftbårne engelske styrker

Det første alternativet ble skrinlagt, fordi det ville være vanskelig å lokalisere målet fra fly. Dessuten antok en at en slik bombing ville føre til at mange sivile ville bli drept.
Angrep av norske sabotører ble heller ikke vurdert som realistisk, fordi britene hadde ikke kjennskap til nordmenn, som de anså dyktige nok til å utføre et slikt oppdrag. Det tredje alternativet, angrep mot anlegget fra luftbårne britiske tropper ble valgt. Oppdraget ble gitt til ”Den første flybårne divisjon”, og operasjonsordren de fikk var: ”Whatever happens, someone must arrive at the objective to do the job!”. Hva som enn skjer, så må en eller annen nå fram til målet og utføre jobben! Alle deltagerne var frivillige, til tross for at de ikke visste hva operasjonen virkelig gikk ut på. På grunn av risikoen og viktigheten av operasjonen, ble det bestemt å bruke dobbelt styrke. Angrepstyrken bestod av to Horsa- glidefly, hvert av dem skulle frakte en offiser, en sersjant, tretten ingeniørsoldater og to glider- piloter. Trekkflyene skulle være to Halifax- fly, og hvert av disse flyene hadde et mannskap på sju. Til sammen bestod hele styrken av 48 personer.

Trening
Ingeniørsoldatene som skulle utføre angrepet deltok i et treningsprogram som varte en måned. Oberstløytnant Mark Henniker ledet treningen og forberedte operasjonen. Den første uken bestod oppgavene av drill- øvinger, våpenøvelse, lange utmarsjer og trening i å lese kart. Det ble lagt spesiell stor vekt på å øve seg opp til å observere.
Den neste uken ble brukt til fjell- klatring i Nord- Wales, der de også foretok lange utmarsjer over fjell- terreng idet de brukte kart i liten målestokk. De overnattet ute i all slags vær, og levde på enkle matrasjoner.
Den tredje uken ble brukt til teknisk trening. De besøkte blant annet engelske og skotske tungtvanns- anlegg, som var mest mulig like det som var i Norge.
I løpet av den siste uken ble gruppen utstyrt med spesial utrustning og en repetisjon ble foretatt av hele opplegget.
Flymannskapet fikk også spesial- trening. De måtte gjøre seg godt kjent med flyene, samtidig som de i praksis øvde seg i å fly på uvant vis. Dette kunne bare gi en liten forsmak på hvordan det virkelig ville bli å føre flyene i mørke over en avstand på 650 kilometer, under forhold som var uvante både for trekk- og gliderpilotene.
Etter å ha fullført oppdraget, skulle de deltagerne som var i stand til det, forsøke å ta seg over grensen til Sverige. Dersom noen av ingeniørsoldatene ble såret i løpet av oppdraget, skulle de bli gitt en injeksjon med morfin og etterlatt, en bestemmelse som de alle forstod og aksepterte.

Mot målet
Det første trekkflyet med glidefly tok av fra Skitten flyplass nær Wick i Skottland om kvelden, torsdag den 19. november 1942. Klokken var da ti minutter på seks. Den andre enheten dro av gårde tjue minutter senere. Begge enhetene klarte å komme nær opp til målet, men møtte tett tåke. De mistet raskt høyde, fordi flyene begynte å bli nediset. Følgelig bestemte de å vende tilbake til basen i Skottland. En enhet nådde ut til kysten nær Stavanger. Nordøst for denne byen, inne i Fylgjesdalen, krasjet glideren mot fjellmasivet, men trekk- flyet kom trygt tilbake til flyplassen i Skottland. Åtte av mannskapet ble drept under flystyrten, men de ni andre overlevde. Her skal vi ikke følge skjebnen til disse overlevende*, men konsentrere oss om den andre flyenheten.

Den andre flyenheten
Det andre trekk- og glideflyet hadde også gjort vendereis. Nordøst for Egersund, i Hellelands- området krasjet glideren i Benkjafjellet i lensmann Hovlands utmark. Trekkflyet fortsatte over Hellelands- dalen og fløy rett inn i Hæstad- fjellet på andre siden av dalen. Alt dette skjedde få minutter før midnatt den 19. november 1942. Flymannskapet på sju i trekk- flyet ble alle drept momentant, mens de to gliderpilotene mistet livet under styrten. En tredje soldat var så hardt skadet at han døde senere på dagen. Av de fjorten andre var tre hardt skadet, mens de øvrige hadde mer eller mindre unngått alvorlige skader.
To av de sprekeste forsøkte å ta seg ned til lokalsamfunnet på Helleland. De fulgte terrenget nedover skråningen og nådde fram til noen bondegårder. Til slutt ankom de til lensmanngården og forklarte hva som var skjedd til lensmannen.
Da folk fra lensmannskontoret kom til ulykkesplassen, ville ingeniørsoldatene vite hvor langt det var til Sverige. Da de fikk kjennskap til det, sa sjefen deres, løytnant Allen, at slik som forholdene nå var, så fantes det ikke annet alternativ enn å varsle tyskerne, og så gå i fangenskap. Alle dokumenter og flyvraket ble det så satt ild på.
Tyskerne fra Slettebø-leiren i Egersund og redningsmannskaper kom snart til lensmannsgården, etter at de derfra hadde blitt informert om ulykken. De satte så av gårde til stedet for ulykken, og da de kom dit var allerede ingeniørsoldatene samlet på en slette nedenfor krasjstedet. De britiske fangene ble så fraktet ned til lensmannsgården, og etter kort tid videre til Slettebø- leiren i Egersund. De ble tatt til leirens hospital, der de ble tatt i skjerpet forhør av Gestapo, som hadde kommet til Egersund fra Stavanger.

Henrettelsen
I de følgende timer var det en hektisk aktivitet i Slettebø- leiren. I fire- tiden om ettermiddagen den 20. november 1942 ble ingeniørsoldatene ført ut av hospitalet. De ble lagt en etter en på en rekke langs ”Burmaveien”, et veistykke som gikk fra Slettebø- leiren til henrettelsesstedet. To tyskere med geværer voktet på hver brite. En yngre tysk offiser, Otto Wagner, ledet eksekusjonspelotongen. Alle som utførte henrettelsen hadde meldt seg frivillig. Henrettelsen ble utført av soldater fra det 12. kompani av regiment 214. Britene ble enkeltvis ført fram til henrettelses- stedet og skutt en etter en. Den yngste briten var 18 år gammel, den eldste 32. Etter hver henrettelse gikk eksekusjonspelotongen bak et mindre bygg av gråstein og betong, for så å komme fram igjen, når det neste offer hadde blitt brakt på plass.
”Hoch- Legt an- Feuer frei!” ( Klar-Sikt-Ild!) lød det for hver engelskmann som falt. Likene ble kastet i et stort hull som hadde blitt gravd ut i en myrslette tett ved henrettelsesstedet. Den tyske ”Feldwebel” Fritz Bornschein, som var vitne til den makabre eksekusjonen, forteller at omkring hundre tyske soldater fra Slettebø- leiren stod langs ”Burmaveien” og så på henrettelsene.
Etter denne hendelsen var det lite snakk blant tyskerne i leiren om det som hadde skjedd. Britene hadde nemlig blitt skutt, fordi de var sabotører, som hadde kommet med gift og kart over Slettebø- området og nærmeste omegn. Deres oppdrag hadde vært å forgifte leirens drikkevann. Dette var den forklaringen som de tyske soldatene fikk av sine overordnede.

Gravlegging 
Den samme kvelden ble de døde kroppene flyttet og kjørt til Brusand. Udåden skulle der skjules i sanden. Det var ti polske krigsfanger som under kommando av en tysk kaptein utførte dette arbeidet. Den tyske kapteinen hadde også med seg en vaktstyrke fra Slettebø- leiren. Polakkene kunne konstatere at alle de døde soldatene hadde uniformer. Likene var fremdeles varme og blødde ennå. De døde kroppene ble lagt på to lastebiler. Deretter kjørte de til en garasje i leiren, der de hentet tre lik til som var lagt i sekker. Dette var de to glider- pilotene som hadde død ved krasj- landingen og den hardt skadete briten som hadde avgått ved døden i løpet av dagen. De sytten døde ingeniørsoldatene ble så kjørt til det nevnte bestemmelsessted. De ble der gravlagt i sanden på et sted nær sjøen.

Etterspill
Da krigen tok slutt i 1945, kom en engelsk undersøkelseskommisjon til Rogaland for å finne ut hva det var som hadde skjedd med de omkomne fra ”Freshman affæren”. Litt etter litt fant kommisjonen ut hvor de fjorten henrettede soldatene hadde blitt gravlagt. Arresterte norske nazister ble tvunget til å grave, og etter to ukers arbeid fant graverne de 17 soldatene. Likene ble sendt til Slettebø- leiren der de ble obdusert. Etter å ha blitt identifisert, ble de gravlagt på Eiganes kirkegård i Stavanger. Senere samme sommer ble de døde fra den andre glideren jordfestet på samme sted. De sju døde fra trekk- flyet ble gravlagt på Helleland kirkegård. En minnestein ble avduket der i 1987. Legemene til de som hadde blitt torturert og drept av Gestapo i Stavanger ble aldri funnet. De hadde blitt senket i havet av Gestapo. I 1985 ble de gitt et minnesmerke på Eiganes kirkegård i Stavanger.
Soldatene som krasjet i Egersunds- området har fått to minneplater i Slettebø- leiren, en i 1957 og en i 1990. Et minnesmerke på en stor varde står også på det stedet der glideren krasjet på Benkjafjellet i Helleland. Minnesmerket ble avduket i august 1999.

Førerbefalingen
Det som skjedde mot de overlevende ingeniørsoldatene, må en se på bakgrunn av en førerbefaling som Hitler hadde sendt ut den 18. oktober 1942, en snau måned før ”Freshman” tragedien fant sted. Befalingen hadde blitt sendt til alle øverstbefalende i de tysk- okkuperte land. Denne ordren slo fast at alle sabotasjeoperasjoner mot tysk- okkuperte land, som ble utført av grupper som tyskerne møtte i kamp, skulle alle bli nedkjempet og drept. Dette skulle skje, selv om fienden var villige til å overgi seg. Dersom det syntes fornuftig, kunne tyskerne spare en person eller to, slik at de kunne forsøke å presse ut opplysninger av dem, men de skulle bli skutt umiddelbart etter avhør. Dersom slike sabotasje- grupper først falt i hendene på landets politi, skulle de øyeblikkelig bli overlevert til Gestapo. Det var forbudt å ta fanger.

Den offiseren som hadde kommandoen i Slettebø- leiren i Egersund den 20. november 1942, var senior offiser, kaptein Schrothberger. Kommandanten i Slettebø- leiren, major Werner von Krehan, var på permisjon til Haugesund, der han var til stede på et møte for offiserer. Men den eldste offiser i Slettebø- leiren visste om sitt ansvar i henhold til førerbefalingen, og handlet deretter. Kontakt hadde blitt tatt med hovedkvarteret i Stavanger to ganger. Første gang da leiren ble kjent med at britiske fly hadde krasjet i Egersunds- distriktet og neste gang da ingeniørsoldatene ankom leiren. Schrothberger fikk ordre om å handle i henhold til førerbefalingen, noe som vi har sett at han da også gjorde.
Sommeren 1946 ble øverstkommanderende i Stavanger- området, Maria von Beeren, stilt til ansvar for det som hadde skjedd med de 14 britene i Slettebø- leiren. Han ble frikjent, fordi også han hadde vært bortreist den 20. november 1942. Hans nestkommanderende, oberst Probst hadde derfor vært fungerende sjef. Probst hadde over telefon vært i kontakt med sjefen sin, og fått tillatelse til å gjøre det som var nødvendig, men med det hadde ikke von Beeren ment henrettelse. Probst døde før han ble stilt til ansvar.

Et par uker etter at von Beeren hadde blitt frifunnet, var han vitne i samme sak mot øverstkommanderende i Norge, generaloberst Nicolaus von Falkenhorst. Falkenhorst ble dømt ansvarlig for det som hadde hendt i Slettebø- leiren. Dette sammen med en del andre forhold han ble holdt ansvarlig for, førte til at han ble dømt til døden ved skyting. Men hans dødsdom ble senere omgjort til tjue års fengsel. Falkenhorst ble satt fri i 1953, og døde i 1968.

Dersom Falkenhorst hadde vist den samme rakryggede holdning som general Erwin Rommel gjorde, da han fikk førerbefalingen, kunne kanskje en del av ”Freshman” tragedien vært unngått. I nærvær av sine offiserer, fortelles det at Rommel tok førerbefalingen, rev den i stykker og sa: ” Slik gjør vi med en slik skjensel- gjerning!”

Synspunkter på temaet
Problematikken omkring operasjon ”Freshman” har opptatt meg over lang tid. I bøker og artikler, på internett og ved hjelp av foredrag, har jeg forsøkt å rette søkelys mot hendelsen. Det er særlig problemstillinger og synspunkter på min framstilling av temaet fra de militære, som jeg har funnet tankevekkende.
I november 1998 var jeg historisk guide for omkring 20 soldater fra Natohovedkvarteret på Jåttaknuten, Stavanger. Det var oberstløytnant Pat Parson som var deres sjef. Målene for den historiske guidingen var Hæstadfjellet i Helleland, Helleland Kirkegård og Burmaveien i Slettebø- utmarken, alle med geografiske knutepunkter til operasjon Freshman.
Etter min orientering på de ulike steder stilte jeg følgende spørsmål: Burde ikke britiske myndigheter, som hadde sendt ut soldatene sine til et slik håpløst oppdrag, blitt stilt til ansvar for tragedien?
Spørsmålet ble av oberstløytnanten betegnet som interessant og provoserende. Det var ofte nødvendig, het det, å ta risker i krigstid som en i fredstid ikke kunne rettferdiggjøre. Dersom lignende situasjoner oppstod, ville en gjøre det samme igjen. Mange andre commando – raids under 2. verdenskrig hadde vært like farefulle og like dårlig forberedt som operasjon ”Freshman”. De som hadde meldt seg til oppgaven forstod helt sikkert at de skulle ut på et farlig oppdrag. Men hadde de visst om ”Führerbefehl”, ville de aldri ha overgitt seg, men kjempet til siste mann. Det mest nedslående med operasjonen var at den var totalt mislykket. Dersom imidlertid oppdraget hadde lykkes, ville verden blitt et tryggere sted. På denne bakgrunn ville det ha vært uansvarlig av de engelske myndighetene ikke å gjøre et forsøk, tross de begrensede forberedelser og utilstrekkelige fluktplaner som preget operasjon ”Freshman”.
I mai 2000 hadde jeg igjen Nato- folk som tilhørere om samme emne, men denne gang var det høyere Nato- offiserer fra ulike forsvarsgrener med generalløytnant Torstein Skiaker spissen, som var til stede. Etter foredraget diskuterte vi temaet. Det kom da fram to forhold som det kan være av verdi å ta med seg. Tilhørerne hadde liten forståelse for at lensmannskontoret på Helleland hadde informert tyskerne i Slettebø – leiren om flystyrten. Videre kom det fram at løytnanten som hadde kommandoen i det glideflyet som falt ned på Benkjafjellet, ikke hadde fulgt operasjonsordren. Det stod ikke noe i ordren om at deltagerne hadde lov til å overgi seg, tvert imot. De skulle ta seg fram til målet og ødelegge det, uansett. De som var såret eller ikke klarte å være med videre, skulle ha blitt gitt en injeksjon med morfin, og så blitt etterlatt i terrenget. Det var alle deltagerne i utgangspunktet innforstått med. Også på dette punkt handlet løytnanten stikk i strid med operasjonsordren. Hadde han overlevd, ville han blitt stilt for krigsrett og anklaget for ordrenekt. I krig skulle ikke soldatene tenke rasjonelt, men følge kommandolinjene! Om de miltære myndigheter som sendte soldatene avgårde visste om ”Führerbefehl”, var irrelevant. For hvilken motivering ville det være for deltagerne å vite, at dersom de falt i i tyskernes klør, ville de bli skutt?

Introduction

This lists of the Operation Freshman personnel and their final resting place. I have also provided a description of the cemetery or memorial that they are commemorated on. The list of personnel was extracted from numerous document at the PRO. The details of their final resting place was provided by the Commonwealth War Graves Commission's web site.

All the personnel either died in the crash of the two guilders, or were subsequently murdered by the German occupation forces in Norway.

Those soldiers who have no known grave are commemorated on the Brookwood Memorial. These soldiers were murdered by the Germans and their remains dumped in the sea. Their bodies have never been recovered. Click hereto read about the war crimes trial of those people involved in their murder.

The other servicemen are buried in three cemeteries in Norway: Stavanger (Eiganes) Churchyard, Oslo Western Civil Cemetery and Helleland Churchyard.

Stavanger (Eiganes) Graves.

This section list the Freshman personnel buried in Stavanger (Eiganes) Churchyard, Norway. The details were supplied from the Commonwealth War Graves Commission's web site.
Full Name Rank & No Unit Age Grave Date
Alex Charles Allen Lieutenant 137173 261 (Airborne) Field Coy 24 Z.13 19/11/1942
Ernest William Bailey Sapper 1869293 9 (Airborne) Field Coy 31 Z.17 19/11/1942
John Thomas Vernon Belfield Driver 2016305 261 (Airborne) Field Coy 26 Z.5 19/11/1942
Howell Bevan Sapper 2074196 9 (Airborne) Field Coy 22 Z.4 19/11/1942
Frederick William Bray Lance Corporal 1884418 261 (Airborne) Field Coy 29 Z.3 19/11/1942
Alexander Campbell Lance Corporal 1923037 261 (Airborne) Field Coy 24 Z.2 19/11/1942
Norman Arthur Davies Pilot Officer 401422 Royal Australian Air Force 28 Z.9 20/11/1942
Peter Doig Sergeant 350420 1st Glider Pilot Regt 25 Z.12 19/11/1942
Thomas William Faulkner Sapper 2115238 9 (Airborne) Field Coy 22 Z.1 19/11/1942
Herbert John Fraser Pilot Officer 401601 Royal Australian Air Force 28 Z.10 20/11/1942
Charles Henry Grundy Sapper 1886725 9 (Airborne) Field Coy 22 Z.18 19/11/1942
Frederick Healey Lance Sergeant 4385760 9 (Airborne) Field Coy 29 Z.22 19/11/1942
John Glen Vernon Hunter Sapper 2110332 9 (Airborne) Field Coy 22 Z.23 19/11/1942
William Jacques Sapper 2114930 261 (Airborne) Field Coy 30 Z.24 19/11/1942
George Knowles Lance Sergeant 1871585 9 (Airborne) Field Coy 28 Z.14 19/11/1942
Herbert Legate Sapper 1922713 9 (Airborne) Field Coy ? Z.19 19/11/1942
David Alexander Methven GM Lieutenant 210866 9 (Airborne) Field Coy 20 Z.21 20/11/1942
Robert Norman Sapper 2110268 9 (Airborne) Field Coy 22 Z.25 19/11/1942
Ernest Pendlebury Driver 2000197 261 (Airborne) Field Coy 25 Z.7 19/11/1942
George Simkins Driver 1884423 261 (Airborne) Field Coy 30 Z.26 19/11/1942
Leslie Smallman Sapper 2068169 261 (Airborne) Field Coy ? Z.6 19/11/1942
James May Stephen Sapper 2010697 261 (Airborne) Field Coy ? Z.8 19/11/1942
Malcolm Frederick Strathdee Staff Sergeant 320272 1st Glider Pilot Regt ? Z.11 19/11/1942
John George Llewellyn Thomas Corporal 2076750 261 (Airborne) Field Coy 23 Z.15 19/11/1942
Gerald Stanley Williams Sapper 1948916 9 (Airborne) Field Coy 18 Z.16 19/11/1942

Oslo Western Civil Cemetery Graves

This section list the Freshman personnel buried in Oslo Western Civil Cemetery, Norway. The details were supplied from the Commonwealth War Graves Commission's web site.

Full Name Rank & No Unit Age Grave Date
James Frank Blackburn Sapper 1900803 9 (Airborne) Field Coy 28 1.B.8 18/1/1943
Frank Bonner Sapper 1906932 9 (Airborne) Field Coy 25 2.B.8 18/1/1943
Robert Evans Able Seaman D/JX 283626 H.M.S Titania 21 1.B.7 18/1/1943
Wallis Mahlon Jackson Lance Corporal 4537415 9 (Airborne) Field Coy 21 2.B.9 18/1/1943
John Wilfred Walsh Sapper 2073797 9 (Airborne) Field Coy 21 2.B.6 18/1/1943
Thomas William White Sapper 1875800 9 (Airborne) Field Coy 23 1.B.9 18/1/1943

Able Seaman Evans was captured after an earlier raid which attempted to sink the Tirpitz. As outlined in the report, they were all initially kept at Grini Concentration camp before executed together at Trandum.

This section list the crew of the 2nd Halifax which towed Glider No. 2 (click here for a list of the crew of this glider). All these service personnel are buried in Helleland Churchyard.   

Helleland Churchyard (Leif Jørum)

Full Name Rank & No Role Unit Age Grave Date
Albert Buckton Flight Sergeant 751516 W.Op./Air Gnr RAF(VR) 23 2 20/11/1942
George Mercier Edwards Flight Sergeant 1259259 Air Gunner RAF(VR) 24 3 20/11/1942
James Falconer Sergeant 573120 Flt. Engr RAF 20 5 20/11/1942
Arnold Thomas Hayward Haward Flying Officer 115977 Observer RAF(VR) 28 1 20/11/1942
A.R. Parkinson Flight Lieutenant Pliot RCAF ? 4 20/11/1942
Arthur Edwin Thomas Flight Lieutenant 101580 Navigator RAF(VR) 32 6 20/11/1942
Gerard Walter Sewell De Gency Pilot Officer 116942 Co-pilot RAF(VR) 20 7 20/11/1942

Link til side med oversigt over steder med krigsmindemærker:

http://www.caithness.org/atoz/warmemorials/index.htm 


Link til side med oversigt over de mange mennesker som har historier fra Wick og Skitten krigsflyvepladserne under 2. Verdenskrig:


http://www.wartimememories.co.uk/airfields/wick.html

Link til side med oversigt og beskrivelse af de skibsforlis, som er sket i farvandet Pentland Firth:

http://www.caithness.org/caithnessfieldclub/bulletins/1984/october/wrecks_of_pentland_firth.htm

Link til side med beretning om søslag og andet historisk omkring Kyle Of Tongue og området her:

http://tinyurl.com/y2fkbj

Link til hjemmeside om Tongue og Thurso-området med oplysninger/links/fotos m.m.:

http://www.undiscoveredscotland.co.uk/thurso/thurso/index.html

http://en.wikipedia.org/wiki/Thurso


http://www.undiscoveredscotland.co.uk/tongue/tongue/index.html

Link til John O´Groats hjemmeside med oplysninger/links/fotos m.m.:

http://www.visitjohnogroats.com/directory_of_businesses.htm

http://www.undiscoveredscotland.co.uk/johnogroats/johnogroats/index.html

Uddrag af min rejsebeskrivelse:

Fredag den 6 juli.


Efter at have stået tidligt op, med en rolig og god nattesøvn bag mig, trods den nærliggende motorcykel – og rockerfest og fået morgenmad præcis kl. 08:00, begav jeg mod Duncansby Head, hvor der også selvfølgelig er et fyrtårn. Disse står der rigtig mange af, ved de Skotske kyster, da de mange småøer og klippeskær gennem tiderne har forårsaget en mængde forlis. Da der også ofte er uvejr og tåge, er disse fyrtårne en vigtig ting for skibsfarten.

Min gåtur ud til klippekysten i det dejlige solskin og gode vejr i det hele taget, var igen en god oplevelse, fuglene sang og fløjtede alle vegne. Langs vejen bølgede det høje græs for vinden, hvor også de små kaniner af og til sås. Kærulden stod og nikkede og dette hvide ”bomuldshav”, bølgede ud over markens vidder,  med den blå himmel ovenover, meget smukt og en rigtig god morgenstemning indfandt sig hurtig hos mig. Bedre start på dagen kunne jeg vist ikke få.

Vejret havde nu i næsten en uge været solrigt og varmt, så var bare dejligt oven på de første 3 ugers regn og rusk. Ved fyrtårnet blev jeg hurtigt klar over, at området her ved det nordøstligste punkt på Skotlands kyst, var enestående. Til venstre for fyret der ligger på kanten af de ca. 50 – 60 meter høje klipper, ligger der nogle fuglerige klippevægge med et væld af søfugle.  

Jeg stod en stund ved parkeringspladsen og betragtede fuglene på klipperne, hvor havet har banket en lang kile ind i kysten. Her var det nemt, at se fuglene rimeligt tæt på og nyde det organiserede kaos der herskede på og omkring deres redepladser. Så gik jeg højre om fyrtårnet og helt ned til klippekanten og fortsatte med at følge kystlinien syd på. Fuglene vrimlede rundt langs klipperne, her var mallemukker, rider, alke, tejster, lomvier og søpapegøjer. Men samtidig sås adskillige storkjover patruljere frem og tilbage langs klippevæggene, på udkik efter ubevogtede reder, æg, unger og syge og svage fugle. Naturens skatteopkrævere på vinger.

Her tidligt på dagen var der ingen andre mennesker i området, så jeg nød at gå her i solskinnet og høre alle naturens lyde og lugte til de påtrængende lugte af fugleekskrementer, hvor ammoniaklugten var særligt fremherskende. Den var utrolig stærk, næsten så man fik tårer i øjnene og brækfornemmelser. Men helheden og sammenhængen i naturen her,  er enestående.

Da jeg kom lidt mere syd på, kunne jeg høre nogle høje brøl, nærmest en slags gøen, der rungede og gav genlyd og ekko mellem klipperne. Det var nok nogle sæler der var i gang med at indtage deres foretrukne pladser på de lave klippeflader, der ligger 40-50 meter fra klippevæggene langs kysten. Det var ebbe og derved blev der tørre klippeflader fri, som sælerne kunne mave sig op på.
Jeg gik lidt længere frem og kunne nu kikke ud over klippekanterne og se det imponerende skue af mange sæler, ca. 35 stk. der møvede rundt på de lave klipper og søgte at vippe hinanden i havet igen, de skubbede og stangede med hovedet, eller brugte siden til at skubbe rivalen ud over kanten.
Ofte brugte de også lufferne til at dele ørefigner ud. Når de havde mobbet en rival ud i vandet løftede de forkroppen og hovedet højt op sammen med halen og brølede ud i luften, man kalder det at sælen udstøder hauls! Lydene er meget høje og dette sceneri var et helt enestående skuespil der var utroligt morsomt, at se og høre på. I min kikkert kunne jeg tydeligt se sælernes forskellige hoved – og kropsudtryk, deres øjne og næsebor og den store mund, når de haulede.

Længere henne ad kysten efter The Knee og omkring klippeterrænet Thirle Door, havde jeg en flot udsig tilbage mod fyrtårnet og den lidt pudsige facon som klippen kaldet The Knee har. 

Flere gange kom der storkjover strygende forbi klippekanterne og ganske få meter fra mig. Det var utroligt spændende, at se denne store rovmåge elegant stryge forbi mig, se dens hoved dreje sig lidt og se dens øjne fange mit blik og derefter den arrogante og ligegyldige mine som fuglen herefter udstrålede, medens den fejer forbi mig i et sus. Pludselig anede jeg ud af øjenkrogen, at en storkjove kom strygende op mod hvor jeg stod, jeg havde tilfældigvis kameraet klar med zoomfunktionen sat til og da den susede forbi mig tog jeg et billede. Det viste sig senere, at det blev udmærket. Det er normalt temmelig umuligt, at fange sådan en hurtig fugl på et foto.
    
Efter denne gode oplevelse, gik jeg videre ud langs kysten og så nu de berømte Stacks of Duncansby. Solen stod på en måde, sådan at de enorme klipper på mine billeder virker sorte, da der er tale om en form for modlys.
  
Jeg fortsatte op langs klippekanterne. Terrænet steg noget opad og udsigten var betagende i det klare vejr. Havet var knaldblåt og himlen helt lyseblå. Søfuglene myldrede rundt som hvide og sorte pletter på den flotte blå baggrund. Og ned i vandet så hele tiden nogle sæler, der hyggede sig gevaldigt med indbyrdes drillerier og doven dasen i vandet. Det er altså utroligt dejligt, at se alle dyrene udvise denne utrolige urkraft til at nyde deres frihed og egenart og gøre det de er bedst til. Heroppe på det højeste sted på klippekysten, drak jeg noget te og kiks. Men ellers gik jeg nu tilbage langs klipperne og besluttede at gå skråt ind over terrænet tilbage mod vejen og John O´Groats.

Tilbage på mit B&B, betalte jeg Mrs. Sinclair, sagde farvel og gik nu ned mod havnen, hvor jeg skulle med færgen om ca. 4 timer. Så det betyder, jeg skal få tiden til at gå.

Nede omkring havnefronten. Jeg gik ind på det lille museum, og tilbragte noget tid i den ret spændende kiosk og alle de ting man kunne se på der. Jeg fik en lille sludder med kioskindehaveren og han sagde, at jeg kunne stille min oppakning hos ham, medens jeg gik rundt og ventede på færgeafgangen kl. 18:00.

Oppe på havnenes udsigtsområde, står der en vejviserstander med skilte der viser afstande til kendte steder i verden. Stedet bruges ofte af turisterne, som fotografibaggrund, da man opfatter stedet som specielt pga. at det er det nordøstligste punkt i Skotland. Jeg synes nu ikke det er noget særligt. På billedet til højre ses udsigten ud over farvandet mellem nordkysten af Skotland og Orkneyøerne, Pentland Firth. Man kan svagt ane Orkney i horisonten og ude til venstre øen Island of Stroma, som er en større ø, som dog ikke mere er beboet.   

Vejret blev nu gradvist dårligere, lette men mørke regnskyer trak ind fra sydvest og det så ud til at kunne begynde at regne. I hvert fald blev det på under en time, koldere i vejret. Jeg fandt et godt sted at være, nemlig bag kiosken, hvor der var både læ og beskyttelse mod den nu lette støvregn der begyndte at falde. Jeg hentede min oppakning og satte mig her i læet og smurte min mad, drak te og sodavand. Ind imellem fodrede jeg måger, som hurtigt så, at jeg spiste mad og derfor vrimlede omkring min plads. Men det var rart bare at sidde lidt på cementen og slappe af og reflektere over verden.
 
Der kom pludselig en engelsk mand op på denne afsats bag kiosken og vi faldt i snak. Han kom fra England og var meget historisk interesseret og desuden meget snakkesalig. Vi stod så der i 1½ time og snakkede om alt muligt, især historiske emner og her specielt 2. Verdenskrig, hvor han fortalte om sin families lidelser og tab under krigen. Vi talte om min tur til Orkney og skotternes uvilje og ofte næsten hadefulde indstilling til englænderne. Vi kom selvfølgelig ind på vor tids svøbe, terrorismen, overvejende fra den muslimske befolkning i mange mellemøstlande og fra det afrikanske og fjerne østen, især Indonesien. Vi var temmelig enige om, at det ikke kunne blive ved at gå.
 
Efter min lange og interessante samtale med englænderen, ringede jeg hjem til Danmark og så blev det tid for at gå ned på kajen, hvor færgen snart ville ankomme fra Orkney. Jeg kunne se den et stykke ude på havet. Den sejlede i en meget skæv vinkel, sådan, at den kunne følge med det utroligt kraftige tidevand, der løb mod vest mellem Orkney og fastlandet. På denne måde kunne færgen åbenbart, spare maskinkraft og på rette tid skære mod venstre og komme ind i farvandet lige uden for havnen.
Jeg fandt senere ud af, at tidevandsstrømmen var utroligt stærk og at det at sejle her krævede et godt kendskab til besejlingsforholdene. Jeg steg ombord og satte mig først på bænkene nede på dækket inde i færgen, der ikke er særligt stor. Vi var ikke mange ombord, i starten, men inden vi forlod havnen kom der en bus med et læs turister, der skulle med til Orkney.
  
Men så blev det tid, at sige farvel til Skotland for et stykke tid, nu gik turen mod Orkneyøerne, der lå smukt ude i horisontens lyseblå linie. Farvel til den lille by, John O´Groats, hvis ensomme og kedelige udpost forsvandt i den lette regn der nu plaskede ned fra en lille byge, samtidigt med at det også begyndte at blæse lidt op. Tidevandet  rev og flåede i det lille skib, strømmen var frådende med enorme strømhvirvler til følge. Det var utroligt, at strømmen kunne være så enorm, da der jo er mange kilometer mellem fastlandet og Orkneyøerne.

Her ude på havet var det ret koldt og blæsende, jeg fik set en sæl der kikkede på færgen med snuden lige oven vande. Sejlruten går i lige linie op til Orkneyøen South Ronaldsay, hvor vi skal anløbe en lille havn ved Burwick. Havn og havn, det ser nu nærmest ud til kun, at være en lille mole på mit kort. På vej over passerer vi øen Island of Stroma på venstre hånd og de små klippeskær Muckle Skerry og Pentland Skerries på højre hånd.
 
Farvandet mellem nordøstkysten af Skotland og Orkneyøerne har i hundredvis af skibsforlis på sin samvittighed. På internettet fandt jeg en fortegnelse over de utroligt mange skibe der er sunket ud for kysten, stødt på klippeskær, ramlet ind i klippevæggene, løbet på miner og torpederet. Havbunden må være oversået af skibsvrag. Det er altså et farligt farvand at sejle i. Storm og tåge er jo hyppige gæster på disse kanter.

Orkney og det nordlige, vestlige Skotland, ligesom Irland, har været beboet af mennesker, helt tilbage fra  3800 før Kristi fødsel. Det vil sige, at der har været en civilisation i snart 6000 år. Når man samtidig tænker på de umenneskelige leveforhold som naturen har kunnet tilbyde befolkningen dengang og senere op gennem historien, er det faktisk ret utroligt og ikke så lidt imponerende.

Dengang var der ikke får man kunne avle på. Men kun leve af jagt på hjorte, fugle og fisk. Bjørne og ulve var der også mange af, dertil har man ikke kunnet dyrke ret meget og kunnet holde varmen i et område, hvor det også dengang var regnfuldt koldt og blæsende. Sygdomme og evindelige fejder mellem familier og byer og regulære krige mellem indtrængende fremmede folkeslag, romerne, picterne, kelterne fra Irland, som er de egentlige skotter, The Norsemen (vikingerne), normannerne, angelsakserne, northhumbrians (nordlige England) englændere osv.

Trods disse flere årtusinders ulykker, har Skotland og også Orkney hele tiden haft en stor grad af civilisation, med musik og kunst og kunsthåndværk, imponerende bopladser og en tidlig religiøs vækkelse. Jarler og konger har bekriget hinanden og delt landet op mange gange, lang tid før vi f.eks. fandt ud af det. Det var først med vikingernes fremmarch omkring 785 efter Kristi, at der kom gang i vor hjemlige opdeling i herremandsvælde, jarlers landområder og de første konger over dele af Danmark.
Næsten 500 år før pyramiderne i Egypten, blev der på Orkneyøerne bygget flotte imponerende bysamfund, på trods af de barske og vanskelige forhold der måtte herske dengang. Den mest berømte bosættelse er Skara Brae fra omkring 3200 år før Kristi.

I Danmark stavlede vi bare nogle sten op, eller dækkede dem med lidt jord. Skara Brae bosættelsen hold ud i ca. 1000 år! Inden den blev forladt omkring år 2200 før Kristi. På det tidspunkt begyndte bronzealderen som varede til ca. år 600 før Kristi. Inden bronzealderen var disse bebyggelser fundament for en sammenslutning, nærmest en kommune for beboerne. I bronzealderen delte folk sig op og levede mere for sig selv. Samtidig skete der et drastisk fald i temperaturen og vejret blev betydeligt koldere og mere regnfuldt. På Orkney fandt bronzealderen ikke så stort indpas, man holdt sig til den gamle facon  uden brug af megen bronze til redskaber og våben. Man var jo også nødt til at handle sig til det, det var dyrt, så bronzen betragtedes som vi betragter guld og ædelstene i dag.

Men et typisk efterladenskab fra bronzealderen er de små jordbakker eller Burnt  Mounds, som er askebunker fra en slags udendørs ildsteder, hvor sten blev varmet op og brugt til at koge vand og måltider. En måde man har anvendt helt op til 1800-tallet på de fattige Hebrideøer (Western Isles). 

Hej!
Prøv at lave din egen hjemmeside ligesom mig! Det er nemt, og du kan prøve det gratis
ANNONCE